Denne artikkelen er tidligere publisert i magasinet Boots holder deg oppdatert, som man kan få gratis hos Boots HomeCare apotekene.

• 

Hei alle sammen.

Mitt navn er Camilla Tjessem, jeg er 26 år og er fra Kvernaland i Rogaland. Jeg bor sammen med min samboer Glenn Nevland, og hunden IPA. Jeg er så heldig å få være fast spaltist for Boots holder deg oppdatert fremover. Det gleder jeg meg til! Men først, hvem er jeg, og hva har jeg å dele med dere? Her er min historie.

Det ble en dramatisk start på livet, da jeg 21. oktober 1993 ble født på Stavanger Sykehus. Familie og helsepersonell var ikke forberedt på hva som ventet dem. Jeg ble født med åpen mage, hvor både tarmer og urinblære var vrengt med innsiden ut. Kjønnsorganene var spaltet, og man kunne ikke se om jeg var gutt eller jente. Jeg ble hastedøpt til navnet Marius, da de ikke trodde jeg kom til å overleve. Den sjeldne og kompliserte misdannelsen heter kloakkextrofi, og denne sammensetningen av diagnoser var det andre tilfellet i Norden.

Jeg ble som nyfødt lagt i respirator, hvor legene sa; «puster barnet ved egenhjelp, så sender vi dem til Rikshospitalet». Det bar av gårde i rutefly til Oslo, hvor vi møtte en barnekirurg som hadde operert det første tilfellet i Norden. Her var oddsen på rett side med andre ord. Legene og familien kjempet med nebb og klør for at jeg skulle overleve. Barnekirurgen som opererte meg reddet livet mitt. Det ble konstatert at jeg var ei Camilla og ikke en Marius, og her startet denne lille jenten sin livsreise. Familien og meg har vært igjennom mye, men jeg må si – For en reise! Og en ting er helt sikkert; «what dosen`t kill you makes you stronger».

Jeg har i dag to stomiposer på magen, x-antall «krigerarr» på kroppen og en navle samt rumpehull i manko. For vet du hva? Vi har alle våre skavanker, men kropp er kropp. Så enkelt, men så vanskelig. Jeg kan dele såpass med dere, det er enda til tider vanskelig for meg å forstå at jeg er det barnet som hadde veldig liten og egentlig ingen odds for å overleve. På mine 26 år har jeg samlet en god del livserfaringer. Mine erfaringer, tanker og refleksjoner har jeg samlet i min «ryggsekk» som jeg bærer med meg hver dag. Denne «ryggsekken» velger jeg nå å åpne for dere. Den skal vi åpne mer og mer fremover i magasinet, og jeg ser frem til å dele mer av «reisen min» med dere. Så la oss starte med å åpne «ryggsekken» litt mer i denne spalten.

Jeg har flere års erfaring som pasient på sykehus. Helt fra jeg var barn, har jeg til tider sett på sykehuset som «mitt andre hjem». Når det kom til yrkesvalg, kunne min mor fortelle meg at jeg var veldig tydelig; «NEI, jeg skulle aldri jobbe innenfor helse, og i alle fall ikke bli sykepleier!» Sykehus og minnene hadde jeg helt opp i halsen.

Når valget skulle tas – var det akkurat helse jeg valgte, tro det eller ei. Jeg tok helsefagarbeider, og fant fort ut at jeg hadde havnet rett plass. Interessen økte, og jeg tok etterhvert sykepleien. Jeg opplevde, og opplever enda at omsorgsyrket er svært givende. Jeg har siden da fått være sykepleier Camilla, men har alltid min «ryggsekk» med livserfaringer godt plassert på ryggen. Mine livserfaringer kommer godt med i mitt yrke som sykepleier, det vet jeg.

Jeg har både gode og mindre gode minner som pasient og bruker, det vil jeg tro vi alle har. Men det er de gode minnene fra min sykehustid som gjorde at det å bli sykepleier trakk det lengste strået hos meg. Jeg ser opp til de sykepleierne som klarte å fokusere på de svært viktige «små tingene», altså de tingene som var viktig for akkurat meg. Satt på spissen; at ikke fokuset bare var fargen på urinen, eller om jeg hadde klart å gå på toalettet – som også er veldig viktig forøvrig. De sykepleierne som spurte meg om; Hvordan har du det, eller hva kan jeg gjøre for at din hverdag skal bli bedre? Akkurat de sykepleierne er grunnen for at jeg selv er sykepleier i dag.

Sykepleierne som klarte å fokusere og fange «de små ting», er dem som har hjulpet meg til en bedre sykehustid og hverdag som kronisk syk. Her refererer jeg både til sykepleiere på sykehus og kommunen, men også sykepleierne i Boots HomeCare. Jeg har så lenge jeg kan huske vært kunde hos Boots. Jeg har tidligere hatt hjemmebesøk av sykepleierne i Boots HomeCare for hjelp til tilpasning av stomiutstyr, og håndtere utfordringer knyttet til stomi. Det jeg husker aller best er den viktige samtalen; Hva kunne Boots HomeCare gjøre for å lette min hverdag? Det er ikke en hemmelighet at jeg alltid har sett opp til sykepleierne i Boots. En dag ville jeg også jobbe som dem – hjelpe med tilpasning, veiledning og lette hverdagen for dem som bruker utstyr på blå resept, der i blant stomiutstyr som jeg har mest personlig kjennskap til.

Jeg har lenge ønsket å jobbe i et bandasjistapotek, med spesialkompetanse innenfor sykepleieartikler. Det har alltid vært mitt mål og selv bli den sykepleieren som reiser hjem til andre, og kunne tilby den unike tjenesten som Boots HomeCare gir – kompetanse, omsorg og varme. Dette høres kanskje litt klisje ut, men det er helt sant.

I mai 2019 klarte jeg å nå målet mitt, og ble da selv ansatt som distriktsansvarlig sykepleier i Boots HomeCare i Sør-Rogaland. Jeg er stolt av å få være en del av det kunnskapsrike og flotte teamet i Boots HomeCare. Nå er det jeg som går «i fotsporene» til de sykepleierne som var så viktig for meg, både med hjemmebesøk og veiledning/rådgivning innenfor sykepleieartikler på blåresept. Jeg må rett og slett stadig klype meg selv i armen.

Boots HomeCare gir kompetanse og omsorg – rett hjem. Jeg vet både som sykepleier, og som bruker at tjenestene Boots HomeCare tilbyr er svært viktige, og ikke minst gjør en stor forskjell for oss mange.

Jeg vil avslutte med;
Jeg gleder meg til å få lov å være skribent for Boots HomeCare, og dele mine livserfaringer og tanker med dere. Har dere ønsker om hva jeg skal skrive om, eller vil høre mer om? Kontakt meg gjerne. For en ting vet jeg, og har veldig troen på; Vi lærer av hverandre.

Skrives i neste Boots holder deg oppdatert!

Camilla Tjessem