Gjesteinnlegg: Forsøkskanin

«Hei bloggen!».. hm? ja, jeg greide faktisk ikke å motstå trangen. Når jeg hører ordet blogg, så popper det liksom bare opp. Men det hører kanskje rosabloggene til, og dette er neimen meg ikke en rosablogg.

Så la meg få starte en gang til: Jeg er hun dere mest sannsynlig har hørt om eller kanskje har lest om i noen av blogginnleggene. Jeg er hun som sprader rundt i knall rosa morgenkåpe på en søndags ettermiddag når Camilla kanskje har besøk av venninner. Jeg er hun som setter seg mellom Camilla og Glenn når de har kvalitetstid foran tv?en, hun som lurer til Glenn sjokolade og alltid tar parti med Camilla ellers. Jeg er nemlig Camillas andre samboer, hun som bor i 2.etasje, Anette.

1832461-11-1396267492481

Jeg er også søskenbarnet til Camilla, og når jeg hørte om hennes planer om å flytte til Kristiansand så slang jeg meg på. Etter en girltrip til Kristiansand så var det bestemt, jeg og Camilla skulle bli samboere. Og det har jeg aldri angret på. Camilla er selve definisjonen på tålmodighet og det å ha en positiv innstilling. Hun er et smilende og strålende vesen som det er en fryd å bo sammen med. Hun finner seg i absolutt de rareste påfunnene mine og støtter meg i alt, og det er ikke få ganger jeg har presentert henne som min søster (som regel storesøster, til tross for at jeg er to år eldre). Til og med mitt siste helsekostpåfunn om å spise to rå fedd med hvitløk hver dag er blitt tatt seriøst, når alle andre ler. Og når jeg for 100 gang spør om hun kan vekke meg før hun reiser på jobb slik at jeg kan sitte på til treningssenteret klokka syv om morgningen så ler hun ikke eller sier at nå gidder hun ikke det tullet mer, neinei, hun prøver faktisk å vekke meg til hun til slutt får et grettent «jeg er ikke i form» svar tilbake.

1832461-11-1396267608435

Camilla er en person som har så mye kjærlighet, tålmodighet og omsorg til andre at det faktisk slår meg litt ut av og til. Hun er virkelig min helt og mitt forbilde, og ikke få ganger har jeg tenkt på hvor mye hun har vært igjennom når jeg selv syter over en visdomstann eller har kjærlighetssorg. Jeg pleier alltid å si at jeg er en veldig enkel person å bo sammen med, men etter å ha tenkt over det så tror jeg heller det er Camilla sin utrolige tålmodighet og omsorg som har gjort dette samboerskapet så smertefritt.

1832461-11-1396267682854

Mange spør meg om det ikke er kleint å bo med et kjærestepar, men se på dem! De er jo bare heilt fantastiske!

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om Camilla og hvor fantastisk hun er, men det er en fin linje fra at det er hyggelig å lese om til det blir en klein kjærlighetserklæring, så jeg gir meg nå i håp om at dere faktisk gidder å lese videre hva jeg har å si. For det er lett å glemme seg bort om hva jeg faktisk skulle skrive om, siden det jeg skal skrive om ikke er noe jeg tenker over i hverdagen, nemlig at Camilla har stomi. Jeg kan ca. alt om stomi siden jeg er utrolig nysgjerrig og Camilla utrolig dyktig til å forklare hva det er. Så når hun først fortalte om bloggplanen hennes og at hun ville at jeg skulle prøve å gå med stomi så var det et klart ja fra meg!

Like høy i hatten var jeg likevel ikke når dagen først kom. Det passet liksom aldri og jeg drøyde det så lenge jeg kunne, ikke fordi jeg ikke ville prøve, men fordi jeg faktisk var redd. Redd for om det synes, om det skulle lekke eller i verstefall dette av. For hva er vel poenget å prøve å gå med pose om jeg bare skal ligge strak ut på sofaen en hel dag? Nei, her i huset skal vi utfordres! Så første dagen med pose på magen ble den dagen jeg skulle til Lillehammer, med fly og en hel haug med folk jeg ikke kjente så alt for godt. Jeg var med godt mot når Glenn hjalp meg å sette plata på. Litt mer stresset ble jeg når han fylte posen med vann, og han måtte flere ganger helle ut litt vann for at jeg skulle gå med på å ha posen på. Da jeg endelig fikk den på så fant jeg fort ut at det var varmt vann, og jeg husker jeg tenkte at det egentlig kjennes ut som en varmepose og var i grunnen veldig behagelig. Dette har jeg notert meg til neste gang jeg er syk! Så bar det i vei til flyplassen, jeg, posen og et lurt smil om munnen. Der satt jeg på flybussen og småfniste når det plutselig slo meg: SIKKERTHETSKONTROLLEN! Gud bedre meg, hva skjer om de oppdager at jeg har festet en pose med vann på magen min, i sikkerhetskontrollen, snakk om tidenes forklaringsproblem! Ikke vet jeg hvordan jeg kom igjennom sikkerhetskontrollen uten å bli stoppet, så rar i trynet og skjelven i beina jeg var. Men det gikk bra, og den verste delen av utfordringen var over, trodde jeg?

Jeg var nøye med å hele tiden sjekke om det var lekkasje og pirket nok litt for mye borti platen på magen i løpet av flyturen. Jeg var kjapp med å fortelle reisefølget om hva jeg hadde, noe som resulterte i at jeg fikk dele mine stomikunnskaper. Utfordringen gikk som en lek og etter hvert glemte jeg helt at jeg hadde en pose med vann festet til magen. Etter bagasjehentingen marsjerte jeg til flytoget rakrygget uten en bekymring i verden. Vi ankom plassen vi skulle tilbringe de neste dagene på og det ble full styr med å pakke ut i den store sovesalen. Så plutselig, midt i «hei, hallo, neimen så hyggelig å se deg igjen» kjente meg det. Panikken spredde seg i kroppen min som ild i tørt gress, noe som elva (kjentes ut som det vertfall) på magen sikkert kunne ha slukket.

1832461-11-1396267735045

«Tenk logisk, ikke få panikk. Hils deg gjennom mengden på vei mot toalettet, kjappere en din egen skygge!» Og med en hånd over magen og en kleint påklistra smil så var det akkurat dette jeg gjorde. Vel fremmet på toalettet pustet jeg endelig ut og dro opp den blå t-skjorta. Det var langt i fra så dramatisk som jeg trodde, og jeg oppdaget at tapen på platen bare hadde løsnet litt på siden, noe som gjorde at en liten del av vannet hadde funnet veien ut. Jeg tenkte det var likeså greit å ta den av og begynte å rive. Holly, denne satt godt på gitt. Etter litt lirking og mye vann på både bukse og gulv kom den av, og da oppsto neste problem: Hvor i alle dager skal jeg kaste den? Det finnes jo ingen «stomibossdunk» på vanlige toaletter. Jeg begynte å speide etter denne litte bossdunken som pleier å være på dametoalettet, men den var heller ingen plass å finne. Så jeg så meg nødt til å pakke den fint inn i papir og legge den i kofferten. Smilet kom lurende frem da jeg tømte kofferten for å pakke ut når jeg kom frem, og fant både plate og pose i en stor haug av toalettpapir.

1832461-11-1396267826219

Dette var min «lille» historie om første gang jeg hadde på pose. Jeg har også prøvd det ut når jeg var ute i praksis som lærerstudent, men den får jeg spare til neste gang jeg får lov til å skrive, som med alle andre oppgaver jeg skriver ble også dette innlegget MYE lengre enn det sikkert skulle være!

Anette

Facebook Comments

Comments

comments