Gjesteinnlegg: Lekkasjefri og tidløs

I forhold til en lunsjundervisning vi studentene skulle ha om stomi fant vi ut at Guro og jeg skulle prøve og ha på oss poser på magen for å få litt innblikk i hvordan det er. På tirsdags ettermiddagen møttes vi for å jobbe oss ferdig med oppgaven og da det var gjort turet vi oss ned til kjelleren på universitetet for å bli ?nyopererte?. Etter en del om og men fikk Guro og jeg festet både plate og pose på oss mens Camilla stod inntil veggen og halvveis lo seg i hjel av oss. Guro fikk plassert sitt utstyr som en ileostomi og jeg fikk det plassert som en colostomi.

Det kjennes veldig annerledes ut og plutselig skulle ha noe varm væske festet på seg. Da vi begynte å snakke om prosjektet ble jeg ganske gira på det, Camilla er ikke den første jeg har blitt kjent med som har stomi, og jeg har alltid lurt på hvordan det kan oppleves. Men jeg må innrømme at jeg var ikke veldig høy i hatten da plater, poser og væske var på, og det var tid for å gå hjem. Jeg vurderte til og med om jeg burde ta bussen tilfelle noe skulle skje på veien. Etter å ha sjekket posen kanskje hvert 10.minutt langs veien kom jeg meg hjem hel og tørr. Det var ikke lenge jeg var hjemme, et par ærender stod for tur, speilet avslørte ingenting om posen jeg hadde på magen og jeg følte meg mer selvsikker på at utstyret visste hva det drev med.

Det er rart hvordan kroppen kan vende seg til ting. Det eneste jeg egentlig kjente til posen utover kvelden var hvis jeg bøyde meg langt ned og vannet skvulpet opp til huden, eller hvis jeg strakk meg veldig etter noe og kjente plata strekke seg litt på magen. Først da leggetid kom ble jeg mer klar over den. Hva hvis utstyret lekker? Hva hvis det detter av? Etter å ha tenkt på dette lenger enn nødvendig tok jeg med meg et lite håndkle inn på rommet, bare for sikkerhetsskyld. Camilla har nevnt tidligere at mange nyopererte er redde for å sove på magen, og det kan jeg forstå. Så jeg tenkte å teste utstyret litt for å se om det vil tåle at jeg sov på magen. Og det gjorde det. Ikke sov jeg spesielt rolig heller, jeg hadde jo noe på magen som kanskje, muligens, kunne lekke eller løsne.

Klokka ringte og det var tid for å stå opp. Jeg hadde ikke helt kalkulert med ekstra tid til å sjekke posen på, så etter å ha roet meg selv ned etter at jeg hadde overbevist meg selv om at plata hadde løsnet (noe den ikke hadde, jeg kom bare borti den løse tuppen som skal hjelpe deg med å løsne plasteret fra papiret) så måtte jeg løpe til bussen. I garderoben ble jeg på nytt påminnet problemstillingen om lekkasje. Nå skulle jeg jo på vakt, og om noe kom til å skje, skulle jeg da ha med ekstra skift? Etter litt grubling bestemte jeg meg i mot det. Vakten gikk veldig greit når jeg kom i gang. Det ble litt klamt under posen og tankene gikk hele tiden mot en eventuell lekkasje.

Selv om jeg ikke opplevde å ha uhell med min pose på magen, må jeg være helt ærlig og si at jeg aldri har vært så nervøs for å få vann på meg før. I mitt tilfelle var det jo bare vann, og jeg kan så vidt begripe hvordan det virkelig er for dere som er stomiopererte. Dere er så tøffe, dere står så sterkt og jeg har så respekt for dere. Som en nyoperert kan jeg forstå at det er en utrolig vanskelig tilvending, uten at jeg egentlig har en anelse om hvor utfordrende det virkelig kan være. Ut ifra hva Camilla har fortalt om sitt liv og (anonymisert) om andres, så virker det som dere tar livene deres tilbake, og dere tar de med storm.

Jeg bøyer meg i støvet for dere.

– Torild

1832461-7-1395649637192

Comments

comments