Jeg må leve med kroniske smerter

For over 1 år siden ble jeg utredet på sykehuset pga. uforklarlige sterke smerter jeg hadde hatt i lang tid. Jeg ble undersøkt opp og i mente, men de kom ikke til noe svar. Det var flere netter hvor jeg vrei meg i smerte, og hvor jeg måtte finne ulike liggestillinger for å dempe denne smerten. Jeg hadde lovet meg selv at det skulle mye til før at jeg måtte vekke Glenn pga. dette. Men jeg husker enda en kveld hvor disse smertene var uutholdelig, der jeg måtte vekke Glenn slik at han kunne hente smertestillende til meg, da jeg ikke maktet dette selv og ikke klarte å gå.

Etter denne kvelden var det nok og jeg ble akutt innlagt på sykehuset. Akkurat da hadde jeg 1 ukes ferie fra studiene, og moren min kjørte meg da til Stavanger sykehus. Etter en 4 dager ble jeg utskreven og ingen spørsmål besvart om situasjonen.Jeg tror legene klødde seg i hodet og var like uvitende som meg når det gjaldt disse smertene som kom med gjevne mellomrom. Etter dette ble jeg sykemeldt fra sykepleierstudiene noen måneder for å hente meg inn. Smertene og alt rundt situasjonen tærte på kroppen og jeg trengte en pause.

Da jeg var sykemeldt fra studiene valgte jeg å være hjemme på Kvernaland for å få en pust i bakken. Jeg kjente det var godt å få slappet av hjemme. Det ble mange timer søvn, med disse «smertekulene» gjevnlig på besøk. Ikke lenge etter innleggelsen på Stavanger sykehus ble jeg veldig dårlig igjen, smertene gjorde at jeg kastet opp og ble veldig dårlig. Etter sist innleggelse fikk jeg beskjed om å skrive opp ett mønster. Jeg skulle altså notere meg når jeg fikk disse smerteanfallene, hva klokka var, hva jeg hadde spist og hva jeg hadde gjort den dagen osv. Men verken jeg, de rundt meg eller legene fant noe mønster på dette.

Smertene ble bare verre og verre, og jeg ble derfor akutt innlagt på Ullevåll sykehus. Jeg gikk igjennom de samme undersøkelsene og de fant da heller ingenting. Heldigvis var Glenn med da jeg ble innlagt. Han tok seg fri fra jobb for å være der for meg under hele innleggelsen. 

1 år gikk jeg med smerter som kom og gikk. Noen dager var smertene svake, noen ganger moderate og noen ganger uutholdelige. Dette tærte veldig på meg og kroppen min. Til slutt etter mye om og men, mange undersøkelser og masse uvitenhet, satt jeg krav for å få vite hva dette var. Det var veldig skummelt å gå så uviten om noe som var så vondt.Familie, Glenn og venner støttet opp og viste forståelse for hva jeg gikk igjennom. Jeg tror både Glenn og de andre rundt meg beskymret seg litt for mye også til tider.

Til slutt fikk jeg svaret: det er trolig arrvev som har kommet av alle operasjoner som jeg har vært igjennom. Jeg spurte naturligvis om hva jeg kunne gjøre med dette, da jeg fikk svaret: «det er ikke noe du eller vi kan gjøre med dette. Det eneste du bør gjøre når du kjenner smertene er å ta smertestillende og ta det med ro, helst gå å legge deg». 

Slik er det enda den dag idag. Smertene er enda der, men ikke så hyppig som før. Men jeg våkner enda opp til at jeg kjenner etter hvordan dagen kommer til å bli. Har jeg begynnende smerter eller store smerter er det bare å ta smertestillende og legge seg til å sove igjen. Men dette er ikke ideelt for min hverdag. Jeg har kjent smertene på jobb, hvor jeg bare må ignorere disse og jeg har kjent dem i andre situasjoner hvor det ikke passer seg. Jeg har valgt ett travelt yrke hvor det ikke passer seg å ha det slik. Men en må bare tilpasse seg situasjonen slik den er, det har jeg lært fra første dag.

1558581_10153733147590725_547769693_n

Jeg tror at vi kronisk syke lærer oss å tilpasse hverdagen slik at faktisk veldig få legger merke til smertene eller andre ting det måtte være. En greier å få hverdagen til å gå rundt selv om situasjonen er slik den er. Og jeg har måtte tilpasse meg min hverdag med kroniske smerter. Jeg har valgt å ta Ibux for å dempe smertene. Ibux tar langt ifra alle mine smerter, det demper bare litt. Jeg vet at ibux ikke er så bra for oss med tarmsykdom, men om det ikke blir for mye av det, har jeg bestemt meg for det er ok. Da dette er mukulære smerter. Jeg har valgt selv å ikke starte på noen sterkere smertestillende.

Med en kronisk lidelse kommer ofte flere utfordringer. Mange av disse er usynlige og det er mange som er flinke til å skjule utfordringer som dukker opp i livet. Med dette ville jeg skrive akkurat dette innlegget. Kanskje det får en til å tenke litt? Jeg vet også at alle har deres ulike utfordringer, slik er det bare.

Men jeg vil avslutte med å si at jeg har det bra! Selv som kronisk syk tenker jeg ofte ikke over mine ekstra utfordringer. Det er først når de blir en byrde, de kommer frem i synet. Men det er ikke så ofte som før:)

 Camilla.

Comments

comments