Kronisk sykdom som en «berg-og dalbane»

OSlo 12.10.2015 Foto: Siv Johanne Seglem /Dagbladet handikap og sex: Camilla Tjessem og kjæresten Glenn.

OSlo 12.10.2015 Foto: Siv Johanne Seglem /Dagbladet

I går var vi på Rikshospitalet for samtale med urolog om min nyrefunksjon. Jeg grudde meg til samtalen som var i vente. Jeg skrev et innlegg om det i går. Det innlegget kan du lese ved å trykke her. Jeg fikk nemlig vite for noen måneder siden at jeg hadde fått nedsatt nyrefunksjon. Det jeg tenkte da jeg fikk denne beskjeden var at det er noen som for alt. Dette fordi det har det vært mye den siste tiden for meg og min helsetilstand. I går skulle vi få svar på om jeg hadde fått ytterligere nedsatt nyrefunksjon eller ei.

Jeg har gått lenge og ventet på dette svaret. Jeg har fundert over hva som vil skjer om det blir et negativt svar, hva må de gjøre da? Hva må jeg igjennom da? Hva tenker Glenn? Hva med jobben min? Tankene har med andre ord løpt litt løpsk, og det har nok tatt litt på for kropp og sinn. Jeg er kjent for å bekymre meg litt for mye, men jeg tror at det er helt naturlig at slike tanker dukker opp.  Alle disse tankene og ventingen var vist forgjeves, for vet dere hva? Vi fikk en svært positivt tilbakemelding igår. Nyrefunksjonen er tilbake til normalfunksjon! Vi er så glade og takknemlige for det.

Den siste tiden har vært som en «berg-og dalbane» for min helsetilstand. Jeg kan ikke huske sist jeg var så mye frem og tilbake på Rikshospitalet etter jeg gikk over til «de voksnes rekke». Jeg er rett og slett ikke vant med så mange kontroller på så kort tid etter jeg gikk over til voksenavdeling på sykehuset. Nå er det forhåpentligvis lenge til neste sykehuskontroll. NÅ kan jeg puste lettet ut og senke skuldrene. Jeg er «friskmeldt». Jeg setter friskmeldt i hermetegn ettersom en kronisk sykdom er ikke noe jeg kan hive på dør eller si forsvinn. En kronisk sykdom er akkurat som en berg-og dalbane. Denne berg- og dalbanen har jeg vært på en stund nå. Man vet aldri helt når det kan snu og når det kan gå bra, men jeg er så takknemlig for at det gikk så bra denne gangen. Man lærer seg å leve med den kroniske sykdommen, og de gode og mindre gode stundene som hører til. Nå er jeg inne i en veldig god periode, og jeg krysser fingrene for at det kommer til å være slik fremover.

-Camilla

 

Comments

comments