Sta mamma gav meg ny sjanse

Dette innlegget har vært i mitt hode lenge, og dette innlegget er både veldig rørende, sterkt og gledelig på samme tid! Jeg sitter faktisk i skrivende stund med tårer i øynene når jeg tenker på hvor mye de rundt meg kjempet for meg 21 okt. 1993, da jeg ble født.

De visste ikke at jeg var så alvorlig syk før jeg ble født. Det ble en vanskelig fødsel der de la merke til at ting ikke var helt som det skulle være. Moren min har fortalt meg at med en gang jeg ble født, sprang de avgårde med meg, hun og faren min fikk ikke sett meg engang! Den første stunden var kritisk med mye usikkerhet og tanker! Det var ikke sikkert jeg ville overleve…

Jeg ble født på Stavanger sykehus. Her hadde de ikke sett liknende og de visste ikke hva de skulle gjøre. For de som ikke har fått det med seg så ble jeg født med «åpen mage», dvs. at tarmene l på utsiden på magen, der tarmene var vrengt med innsiden ut. Jeg har selv sett bildet av det, og kan ikke forstå at den lille babyen som lå på det bildet er meg. For dere som vil se det bildet, så er det i boka «Barnekirurgisk» under kapittelet om kloakkekapittelet. Jeg legger til ett bildet av boka her i innlegget.

Det de gjorde på Stavanger Sykehus var å legge meg i kuvøse og på respriator. Kuvøse er en lukket spesialseng med gjennomsiktige vegger, egnet til pleie av for tidligfødte eller alvorlig syke spebarn. Temperatur, fuktighet og oksygen og karbondioskidinnhold kan i dette rommet reguleres svært nøye. Jeg ble født akkurat på termindag, så de la meg i kuvøse for at jeg var alvorlig syk. Jeg er også fortalt at de la bandasje over magen. Dette var en veldig vanskelig tid for alle mine nærmeste. Legene kunne ikke love at det kom til å gå bra og de fikk og vite at dette var en veldig sjelden diagnose. Som overskriften sier «sta mamma gav meg en ny sjanse»!  Uten hennes stahet og pågangsmot hadde jeg nok kanskje ikke sittet her jeg sitter idag… Det er merkelig å tenke på! Og faren min støttet opp og var der hele den lange veien! Jeg er evig takknemlig! Det ble mye kjemping for å få meg sendt til Rikshospitalet, og det var moren min som forlangte å få meg sendt til Rikshospitalet.

Usikkerheten rundt min diagnose, om jeg kom til å overleve og hva de skulle gjøre, gjorde ikke situasjonen noe lettere. Etter mye om og men, etter de hadde kjempet og slått i bordet, ble det bestemt at jeg skulle bli fraktet til Rikshospitalet. Men dette kunne de bare gjøre om jeg greide å puste selv, uten respirator og kuvøsen. Dette var også ett valg og ta, så det var mange vanskelig å avgjørelser å ta de første timene etter jeg ble født. Jeg ble sendt med moren og faren min, ett helsepersonell og i en vanlig bærebag med bandasje på magen samt intrevenøst og oksygen på maske. Jeg kan nesten ikke tenke meg hvor nervepirrende og ekstremt tungt dette var for foreldrene mine. Ved Gardermoen ble jeg hentet med ambulanse og transportert til Rikshospitalet. Resten av familien kom så fort de kunne til Oslo i etterkant.

Her var det vi møtte Dr.Refsum for første gang. Han som valgte å operere meg og han som reddet livet mitt! Han stod i nærmere 17 timer å opererte meg! Jeg husker vi snakket om hvor utroligt det var at han greide å operere og fikse en så liten kropp! Jeg var jo tross alt bare 1 dag gammel.

Jeg må si at jeg har hatt flaksen med meg! Og takker alle rundt meg da for å holde motet oppe, ikke gi seg og kjempe til det ordnet seg! For det ordnet seg til slutt. Og tenk at en og to poser på magen som reddet livet mitt og de har gjort at jeg kan leve livet fullt ut – Det gjør vel kanskje posene til mine beste venner? Jeg er alt i alt veldig takknemlig for begge posene mine, de er også grunnen for jeg sitter her jeg sitter idag.

 

1832461-9-1409655968335Søstrene og meg i kuvøsen de første timer etter fødselen <3

1832461-11-1391947110628<3

1832461-9-1409656076709Her er boken nevnt overfor.

 

Ha en fin dag alle!

-Camilla

Comments

comments