Her er noen tanker og rettfrahjerteord fra meg til dere. 
Tårene siler, tanken svirrer og lysten til å sette meg ned å skrive noen ord til dere foreldre slår meg. Derfor gjør jeg nettopp det. Jeg sitter her og ser på det sterke programmet på TV som heter «Hjertebarna», og jeg kjenner at både gode og mindre gode minner fra min tid som barn på sykehus dukker opp. Tankene mine går så videre til alle de foreldre som har måtte, og som enda må stå i den vanskelige situasjonen med å se sitt barn gå igjennom en hel masse på grunn av sykdom.

Nå kommer tårene igjen, dette temaet rører virkelig mitt hjerte. Jeg kan ikke forestille meg hva mine foreldre har måtte gå igjennom med årene. Jeg var alvorlig syk som barn, og de holdt på å miste meg ikke bare en gang, men to ganger. Bakgrunnen for dette sparer jeg til en annen gang. Jeg har gått igjennom utallige operasjoner og vonde undersøkelser. Det å se sitt barn måtte gå igjennom alt dette, er hjerteskjærende å tenke på. Jeg kan ikke kjenne meg igjen i foreldreinstinktet, men jeg kjenner meg igjen i det instinktet til å hjelpe, trøste og være der for noen man er glad i. Som foreldrene sa på TV-programmet «Hjertebarna»: Det å slippe taket i det å ha kontroll over hva som skjer med barnet sitt er det mest utfordrende med alt. Sorg og glede går hånd i hånd. Det må være ekstremt tungt og vanskelig når det står på, men på den andre siden må det også være en helt uforklarlig lettet og god følelse når man ser barnet sitt smile igjen.

Vit at dere er sterke som få. Dere er løvemammaer og løvepappaer, rett og slett. 

Bildet er av min mor og meg. Et bilde sier mer enn tusen ord!

Camilla <3