Vi mot den kroniske sykdommen

Jeg kjenner at jeg at det kommer en god blanding av tanker og følelser når jeg begynner å skrive dette innlegget. De blandede følelsene inneholder stor takknemlighet, glede, kjærlighet og sentimentalitet. Jeg skal også innrømme at det nå kommer noen tårer i øynene idet jeg begynner å skrive. Dette innlegget er til min godeste Glenn, som jeg er så glad i. De som kjenner han, og som har fulgt bloggen og facebooksiden vet at han er tvers igjennom god på alle måter. Dette blogginnlegget dukket opp i hodet mitt etter den nokså tøffe perioden vi hadde med flere turer frem og tilbake til Rikshospitalet. Jeg vet at det ikke er bare lett å ha en kronisk syk kjæreste, og møte alt som kommer med i den «ryggsekken».

cagl_ute_highres_021

Jeg er så evig takknemlig for at Glenn valgte å ta på seg den «ryggsekken», og dele den med meg. Jeg har opp igjennom årene opplevd det vanskelig med parforhold og følelsene som tilhører det området. Jeg har vært redd for å åpne meg, og redd for å vise «mitt sanne jeg». Jeg har har både møtt motgang og medgang, men det var ikke før jeg traff deg jeg forsto hvor fint og trygt det kunne være å møte noen andre tross min kroniske sykdom. Det har til tider  vært vanskelig å fortelle andre om min sykdomshistorie. Det har vært som om jeg har holdt på en stor hemmelighet. Jeg har opplevd at denne «hemmeligheten» kan enten styrke eller svekke et parforhold. Styrken opplevde jeg når Glenn kom inn i bildet. Jeg var veldig redd for å fortelle han om posene på magen. Jeg følte at det var «vinn eller forsvinn» for 4,5 år siden når det var på tide å fortelle han det. Til min store overraskelse svarte han: «Var det bare det?» Som Glenn fra den dag har sagt: han ser ikke på den kroniske sykdommen, men personen bak den.

Dette var den første indikatoren på at dette kunne fungere. Dette skulle vi klare. Etter den dagen har det vært du og meg. Etter denne dagen har det vært vi to mot den kroniske sykdommen. Du har holdt min hånd under sykehusinnleggelser. Du har sett meg både i mine verste perioder og mine gode perioder. Du har vært mitt gode reisefølge frem og tilbake til Rikshospitalet (jeg tror vi begynner å bli litt lei den strekningen nå, hehe). Du er rett og slett en av de sterkeste personene jeg kjenner. Jeg er så stolt av deg. Jeg vet også at vår familie beundrer deg og din styrke. Jeg vet at min mor er evig takknemlig for at det er du som har «steppet inn i hennes plass» ved å være med meg på denne reisen. Jeg vet hun senker skuldrene når hun vet at du er med meg på sykehuset og i hverdagen ellers.

Jeg vil bare si tusen takk for at du er du Glenn. Du er en av mine største støttespillere, og jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skulle ha gjort uten deg. Jeg vet det ikke er lett å være pårørende til en med kronisk sykdom. Dette blogginnlegget er også en stor takk til dere andre pårørende. Jeg tror ikke dere er helt klar over hvor stor forskjell dere kan gjøre i den kronisk syke sitt liv<3

-Camilla<3

 

Comments

comments