Heisann alle 🙂 

Så var det min tur å fortelle hvordan jeg syntes det var å  prøve ut å ha pose på magen i (nesten) et døgn.

Men aller først vil jeg gi Camilla litt «cred» for den fantastiske personen hun er, og den fantastiske jobben hun gjør med å ufarliggjør og normalisere det å ha pose på magen! Etter at jeg har blitt kjent med Camilla har jeg forstått så veldig mye mer om hva det vil si å ha pose på magen rett og slett. Jeg har jo hatt undervisning om stomi, og lært om det i teorien, men jeg har liksom sett på det på en tabubelagt måte hvis det går ann å si?Jeg har ei venninne med Krohns, som har vært bekymret i forhold til om hun kommer til å bli stomioperert. Jeg har mange ganger sittet og tenkt på henne, og skal ærlig innrømme at jeg har tenkt at det må være en helt uutholdelig opplevelse å bli operert. Hvordan skal livet bli etter noe sånn liksom? Denne tankegangen min har Camilla klart å forandre! Uten at jeg noen gang har fortalt henne om mitt syn på, eller kanskje bedre forklart min frykt for det å ha pose på magen. syn  hørtes egentlig litt negativt ut…jeg har jo ikke hatt et negativt syn på det, men jeg har på en måte hatt et et negativt forhold til det å måtte bli stomioperert. Jeg har sett på det som en slags dom, nesten en ende på ting, litt vanskelig å forklare, men jeg har gjennom åpenheten til Camilla, lært at stomi har så mye positivt med seg,  i forhold til alt fra livskvaliet til samhold med andre som har det på samme måte.

Men over til meg 😉 Det var selvfølgelig ikke gjennom min lille debut som Tante-Pose at jeg forstod, og  endret forholdet mitt til alt dette om stomi, men det gav meg en følelse av det å ha pose på magen 😉

Jeg ble jo da stomioperert av Camilla på jente-doen i kjelleren på UiA, en sen tirsdagskveld dvs: Camilla hjalp meg å feste en pose på magen på meg selv. Med litt vann i. Lunkent,. Det kjentes skikkelig ekte ut, når man tar med i beregningen at jeg ikke aner hvordan det kjennes ut når det er på ekte.. Jaja jeg følte meg jo i alle fall som en vaskeekte stomioperert! Jeg var skikkelig stressa for at det skulle lekke og jeg skulle se ut som jeg hadde tissa på meg. Og da slo det meg; jeg har jo bare vann, det ække no stress 😉 Men samtidig kunne jeg tenke meg litt den følelsen man har kanskje som nyoperert, der alt er litt nytt og vanskelig, og man er redd for at helt andre ting enn vann skal lekke ut..

Uansett; etter mye latter, tøys og løping i trapper fikk jeg sagt hade til Camilla og Toril og vi gikk hver til vårt, alle med poser på magen. Camilla som er proff på dette har jo to stykker lever livet som bare det hun, og så kommer jeg; bekymret for at det skal lekke litt VANN ut på meg mens jeg går de (max) 200 meterne bort til bilen min. Men jeg kom meg nå helskinna hjem, og innom stallen min på veien. I stallen glemte jeg hele posen, og herjet i vei med høy og mat og børsting av hestene mine. Det gikk fint. Ingen lekkasje enda. Neste post på programmet: Dusje. hmmmm..? tenkte jeg, hvordan i alle dager gjør jeg det? Jeg kunne ikke ringe Camilla, for da var jo klokka blitt over 23 og vi skulle begge på Dagvakt dagen etter. Jeg droppa rett og slett hele dusjinga, for Camilla hadde sagt at limet kanskje kunne sitte litt dårlig siden huden min ikke var vant til det. Så jeg satt til side min personlige hygiene for å kunne gjennomføre prosjektet. Hadde vært utrolig kjipt hvis hele greia ikke ville feste igjen fordi jeg på død og liv skulle stå i  dusjen en halvtime og for å shave legger og la sølvshampoen virke.

Ok. Så fikk jeg omsider lagt meg. Det skal sies at kjæresten min var mer bekymret for at det skulle lekke vann i senga enn jeg var. Men vi kom oss begge hele og tørre gjennom natta, og posen fungerte i beste velgående på morraen.

Etter å ha fått stabla opp, på plass og av gårde min lille diamant av en syvåring, som er så morragretten at det burde kunne skrives av på skatten, luftet hunden, som egentlig heller vil være med kjæresten min på jobb enn å gå tur med meg på morraen og sluppet ut hestene mine kom jeg meg på jobb. Ja, jeg rakk jobb. Jeg rekker alltid jobb jeg står opp klokka fem for å rekke det..Tidsklemma har så kvælertak på meg at det så vidt jeg har tid til å ta på trusa på morraen, men alt går om man bare vil, eller hva?  Og jeg var rett og slett ganske så fornøyd med den lille posen som tålte hva enn jeg drev med av aktiviteter gjennom en hel kveld, natt , morgen og dag 🙂

Alt i alt følte er jeg kjempeglad for at Camilla spurte om jeg hadde lyst og prøve å ha pose på magen 🙂

-Guro