Sett fra to sider- Foredrag for Gastrokirurgisk avd. A-hus

IMG_7271-kopi

For en stund siden fikk jeg en forespørsel om å komme til Tønsberg for å holde foredrag. Der holdt jeg foredrag på fagseminaret til Gastrokirurgisk avdeling A-hus. Jeg synes det er kjempe spennende og gøy å få lov til å holde foredrag og dele mine erfaringer med andre. Jeg lærer noe for hvert foredrag jeg holder. Det jeg lærer tar jeg med meg i «ryggsekken», da for å kunne både forbedre meg og utvikle meg som foredragsholder. Jeg har et sterkt ønske om å fortsette som foredragsholder fremover, da er svært givende og lærerikt for meg. Jeg har fått muligheten til å holde foredrag om mitt liv med stomier/sjeldne diagnoser i 3 år nå. Etter jeg ble utdannet sykepleier har jeg fått mulighet til å holde foredrag om mine erfaringer sett fra «begge sidene», som pasient og sykepleier. På disse tre årene har jeg fått møtt mange fantastiske mennesker og reist rundt flere plasser i Norge. Jeg er så takknemlig for jeg har fått denne muligheten, og jeg må si at det egentlig er litt stas å få lov til å kunne kalle seg foredragsholder nå.

På foredraget jeg holdt for Gastrokirurgisk avd. A-hus var hovedfokuset min sykdomshistorie og mine erfaringer med sykehuset både som barn, ungdom og voksen. Jeg avsluttet foredraget med å prate om min bacheloroppgave som omhandler sykepleie og stomi. Denne gangen var det viktig for meg å få frem begge sidene av helsevesenet. Med andre ord vil dette si at jeg la vekt på mine erfaringer både som pasient og  sykepleier. Det er første gang jeg la frem mitt foredrag på denne måten. Det å «veksle» mellom å snakke som pasient, og snakke som sykepleier var nytt og spennende for meg. Jeg satt også igjen med den følelsen at det var noe merkelig, men svært oppsiktsvekkende. Jeg vil si at man får satt ting litt i perspektiv når man snakker både fra pasientens og sykepleierens perspektiv. En tilbakemelding jeg fikk fra gruppen på Gastrokirurgisk avd. var at de syntes det var spennende å høre erfaringer sett fra to sider.  Det kommer et eget blogginnlegg om mine tanker og erfaringer pasient vs. sykepleier. Det blir for langt å ta det med det temaet i dette innlegget. Jeg vil takke for at jeg fikk lov til å komme til Tønsberg for å holde foredrag for dere på Gastrokirurgisk avdeling A-hus. Dere var engasjert og super gjeng å holde foredrag for. Nå er det snart avgårde til Skien og Hurdal for å holde foredrag på en familiesamling og en ungdomssamling. Jeg gleder meg!

-Camilla

Facebook Comments

Tisset på meg på jobb!

Det er rett og slett litt flaut å skrive om, men jeg ønsker ikke å legge skjul på hvordan tilværelsen med pose på magen kan være. Jeg ønsker å være ærlig med dere. Jeg «tisset» på meg på jobb. Jeg fikk litt småpanikk der og da.

Som dere nok vet er jeg sykepleier. Jeg takker meg ofte til at jobbuniformene rommer mye og er store (hehe!). Dette da stomiposene kan fylle seg opp om jeg ikke får mulighet til å gå på toalettet der og da. Som sykepleier er det ikke alltid så mye tid til toalettbesøk blant annet. Dette er jeg helt sikker på at alle i helsevesenet kjenner seg igjen i. Med store uniformer så er det ikke noen som ser at stomiposene begynner å fylle seg opp. Genialt! Men..

12507203_10156532416715725_7801541876830350718_n

Det er ikke alltids så genialt og bra at stomiposene får fylle seg helt opp. Det som kan skje da er lekkasje. Her er hva som skjedde på jobb for litt siden: Det hadde vært en travel dag på jobb, med flere prosedyrer og oppgaver som skulle gjennomføres. Jeg kan ærlig si at til tider glemmer jeg å gå på toalettet på jobb. Jeg tror det har noe med de store uniformene å gjøre:) Jobbdagen var snart over da klokken nærmet seg 15.00. Jeg satt og skrev rapport, og var klart til å holde rapport for dem som skulle på kveldsvakt. Men det skulle vise seg at jeg ikke var helt klar for å sitte å lese rapport. Plutselig kjente jeg at det ble vått under uniformbuksa. Jeg tenkte ånei! jeg visste hva som skjedde. Jeg hoppet opp av kontorstolen. Jeg forsøkte å hoppe opp litt diskrè og rolig, men jeg tror det ble et litt for stort hopp. Jeg sa bare kjapt at jeg måtte på toalettet før vi begynner rapporten. Panikkfølelsen var der når jeg kjappet meg på toalettet. Buksen begynte å bli ganske så våt og det viste igjennom buksen. Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg måtte jo tilbake å fullføre rapporten. Til min flaks fant jeg en uniformbukse på toalettet som jeg hadde lagt der bare noen dager i forveien. Jeg fikk byttet bukse, tømt posen og stoppet lekkasjen for en stund med en hau med papir. Jeg ble svært lettet. Papirklumen som stoppet lekkasjen kunne ikke kollegane mine se, igjen grunnet store uniformer. Jeg gikk tilbake med en lettet følelse, satt meg ned og fullføre rapporten som om ikke noe skulle ha skjedd.

10253754_10154143608415725_7869552837814746479_n

Dette var litt av en opplevelse. Det er første gang dette har skjedd på jobb, så det skjer heldigvis ikke så ofte. Som denne hendelsen viser kan man være mester på å tilpasse seg og «redde seg utav» en slik situasjonen. Her vil jeg poengtere at jeg har hatt pose på magen nå i snart 23 år. Jeg har «master» i å være stomioperert. Med det har jeg lært meg tips og triks, samt å håndtere slike situasjoner. Slik er det ikke alltid for alle. Det er stunder jeg ikke heller klarer å håndtere en lekkasje slik som jeg gjorde nå. De som kjenner meg, og personer jeg omgis med, vet om at jeg har poser på magen. Mitt motto er at «ærlighet varer lengst». Om vi skal trekke paralleller til denne situasjonen, kan jeg si at mine kollegaer vet om at jeg er kronisk syk og har poser på magen. Da jeg kom tilbake for å holde rapport ble det ikke noen spørsmål om noe, vi fortsatte bare med rapporten. Dette er enten for at de har kjennskap til og aksepterer meg og mitt, eller for at ikke la merke til det. Med det vil jeg si at ærlighet fra min side har hjulpet andre å forstå og akseptere om jeg eks. skulle få en lekkasje. Som stomioperert kan dessverre lekkasje oppstå, men dette skal ikke skje ofte. En lekkasje er flaut og dumt, det er ikke til å legge skjul på, men for meg er det lettere å håndtere det når jeg vet at de rundt meg ikke kommer med store reaksjoner. Jeg mener at man bør kunne fortelle om poser på magen til dem man føler det er naturlig å fortelle til.

Jeg deler dette med dere for ærlighet, og for å gi dere et bilde på hvordan tilværelsen med pose på magen kan være. MERK! Lekkasje skal ikke/og skjer ikke ofte i de fleste tilfeller. Det skal ikke være normalen. Har du som stomioperet mye lekkasje, må du kontakte en bandasjist eller stomisykepleier. Har man som helsepersonell en pasient som har mye lekkasje er det tiltak som må settes i verk. Jeg deler dette også for å vise at en slik situasjon kan være flaut og dumt, man har egentlig bare lyst å grave seg ned i bakken. Du kan bare tenke deg hvor flaut det hadde vært om du hadde tisset på deg. Jeg ønsker å avslutte med at tross alt, så gikk det bra. Det ordnet seg, og det ordner seg alltids på et vis.

-Camilla

 

Facebook Comments

En tøff uke

13401222_10157153108045725_534128610_n

Som overskriften viser så har jeg hatt en tøff uke, det er ikke til å legge skjul på. Denne tøffe uka handler ikke noe om mine diagnoser og alt rundt det. Denne uka har meg og mitt blitt helt satt til side, jeg har ikke hatt en tanke om det. På en uke har det skjedd to ting i livet som man ikke ønsker å oppleve, men som man som menneske kommer utenfor. På torsdag opplevde vi noe veldig skremmende på jobb. Det begynte nemlig å brenne i etasjen. Man tenker alltids at- nei, brann skjer ikke på jobben min. Den følelsen når man hører ordet brann og hele prosedyren som hører med gjør noe med en. Følelsene man sitter igjen med i etterkant er ganske uforklarlige egentlig. Når alt dette er sagt, så kom det ingen til skade og vi fikk beskjed av brannvesenet av vi gjorde en eksemplarisk jobb (som det sto i avisen:)). Ingenting kunne blitt gjort bedre. Jeg forsøker å ta dette til meg, og lære av det. Jeg er en erfaring rikere nå for å si det slik.

Vi har også vært i en tøff, men svært vakker og minnerik begravelse til ei venninne av oss begge, som døde veldig ung. Som det ble sagt i begravelsen: Vi må være flinkere til å gripe dagen, og se det gode i de små tingene i hverdagen. Dette var hun svært flink til. De ordene traff meg, og jeg vil forsøke å bli flinkere til dette. Jeg tror alle kan bli flinkere til dette. En stor glede for både Glenn og jeg nå er vår lille valp Ipa<3 Hun er på bildet oppfor. En hund kan gi så mye glede.

Jeg deler dette med dere, for vi er bare et menneske alle sammen. Alle har sine utfordringer. Alle har de ukene som er tøffere enn andre.

Jeg ønsker dere en fin søndag. Og husk: Carpe Diem! <3

Klem fra Camilla

 

Facebook Comments

Hva et smil kan skjule

Jeg har en hendelse jeg vil dele med dere. For en stund siden var jeg ute på reisefot til både Oslo og Tønsberg ettersom jeg var på kurs med jobb og holdt foredrag for Gastrokirurgisk avdeling A-hus. På mandagskveld ankom jeg hotellet på Gardermoen, og jeg gledet meg til å dumpe ned i hotellsenga etter en hektisk jobbehelg og mandag.

Den kvelden/natten ble ikke helt som planlagt. Jeg kjente jeg begynte å bli dårlig da jeg skulle legge meg. Som regel går mageknip og smerter fort over hos meg om jeg bare tillater kroppen å slappe av, men denne mandagskvelden gikk det ikke over.  Dette ble en våkenatt med flere toalettbesøk og smerter som ikke ville gi seg tross forsøk på smertelindring.

Morgningen kom og det hadde trolig vært 1 time på øye ialt. Jeg droppet frokosten, for magesmertene hadde ikke gitt seg. Det som møtte meg i speilet var en ansikt som var påvirket av lite søvn. Om man er klar over det, kan man ganske fort få øye på at jeg har hatt en dårlig natt og dårlig mage. Man kan fort bli dehydrert, så jeg passet på å få i meg mye farris og annen væske. Jeg måtte bite det i meg, få på meg sminke og tusle ned til kurset og de 9 timene med foredrag som ventet. Når jeg tenker meg om så hang dette i over et døgn. Dette skulle ikke stoppe meg, så jeg deltok på hele kurset etterfulgt av foredraget jeg holdt.

 

13383660_10157135898430725_679608331_o

Av og til er det godt hva sminke og et smil kan skjule. Her kan man ikke se hvordan jeg egentlig hadde det der og da.

Jeg er en ganske sta person, så dette kurset skulle jeg ikke gå glipp av, og de rundt meg skulle iallfall ikke merke at jeg var dårlig. For dette skulle jeg klare. Jeg må si at det var utfordrende å sitte der på kurset med smerter og dårlig mage, men jeg kjente at det ikke var noe «fare på fære», ettersom jeg har hatt slike perioder før. Jeg deler dette med dere for å gi dere et bilde på hvordan det kan være for meg og kanskje andre kronisk syke noen ganger. Jeg har slike dager som dette av og til. Vi tilpasser oss situasjoner og hverdagen mer en dere aner. Det er noen ganger som om vi har er skjold som kan skjule hva som egentlig foregår i kroppen. Dette er ikke et «stakkers meg innlegg», dette er et innlegg for å vise at vi kronisk syke kan være robuste. Noen kjemper en kamp hver dag. Nå er jeg så heldig at jeg kjemper ikke kampen mot smerter og kranglete mage hver dag.

Jeg lytter som regel til kroppen, men det er ikke alltid det passer helt å være dårlig i form. Da er det noen ganger jeg må gå over streken for hva man burde gjøre når man er dårlig. Når alt dette er sagt vil jeg poengtere at selv om man kjenner sin kropp, og kan vurdere symptomer, er det svært viktig å oppsøke helsepersonell om det blir for sterke symptomer og/eller om man er usikker! Husk det, og gjør det.

-Camilla

Facebook Comments

Artikkel i dagens Dagbladet

IMG_5087

«Jeg opplever at informasjon fører til at stomi blir ufarliggjort og normalisert, og da møter jeg færre fordommer» (Camilla, 22år)

Jeg ble intervjuet av en journalist om mitt liv som stomioperert for en stund siden. Dette intervjuet var i forbindelse med en kampanje som heter Mage og tarm som er ute riksdekkende i Dagbladet i dag. Formålet med kampanjen er å fremme informasjon om tarmsykdommer, samt synliggjøre forskning og utvikling, som har bidratt eller som kan bidra med utvikling innen diagnostikk og behandling. Jeg synes det er svært viktig og kjempebra at det settes fokus på dette temaet. Jeg mener at informasjon og åpenhet bidrar til å normalisere og ufarliggjøre livet med stomi. Så folkens del i vei!!

Jeg er veldig kry over å få lov til å være med å fremme denne kampanjen. Under ligger bilder av artikkelen i Dagbladet. Løp og kjøp!  Ønsker du å lese artikkelen via nett, kan du trykke her. 

Ønsker du å følge meg via min Facebookside? Da kan du trykke her. 

IMG_5091

 

-Camilla

 

 

Facebook Comments

Vi mot den kroniske sykdommen

Jeg kjenner at jeg at det kommer en god blanding av tanker og følelser når jeg begynner å skrive dette innlegget. De blandede følelsene inneholder stor takknemlighet, glede, kjærlighet og sentimentalitet. Jeg skal også innrømme at det nå kommer noen tårer i øynene idet jeg begynner å skrive. Dette innlegget er til min godeste Glenn, som jeg er så glad i. De som kjenner han, og som har fulgt bloggen og facebooksiden vet at han er tvers igjennom god på alle måter. Dette blogginnlegget dukket opp i hodet mitt etter den nokså tøffe perioden vi hadde med flere turer frem og tilbake til Rikshospitalet. Jeg vet at det ikke er bare lett å ha en kronisk syk kjæreste, og møte alt som kommer med i den «ryggsekken».

cagl_ute_highres_021

Jeg er så evig takknemlig for at Glenn valgte å ta på seg den «ryggsekken», og dele den med meg. Jeg har opp igjennom årene opplevd det vanskelig med parforhold og følelsene som tilhører det området. Jeg har vært redd for å åpne meg, og redd for å vise «mitt sanne jeg». Jeg har har både møtt motgang og medgang, men det var ikke før jeg traff deg jeg forsto hvor fint og trygt det kunne være å møte noen andre tross min kroniske sykdom. Det har til tider  vært vanskelig å fortelle andre om min sykdomshistorie. Det har vært som om jeg har holdt på en stor hemmelighet. Jeg har opplevd at denne «hemmeligheten» kan enten styrke eller svekke et parforhold. Styrken opplevde jeg når Glenn kom inn i bildet. Jeg var veldig redd for å fortelle han om posene på magen. Jeg følte at det var «vinn eller forsvinn» for 4,5 år siden når det var på tide å fortelle han det. Til min store overraskelse svarte han: «Var det bare det?» Som Glenn fra den dag har sagt: han ser ikke på den kroniske sykdommen, men personen bak den.

Dette var den første indikatoren på at dette kunne fungere. Dette skulle vi klare. Etter den dagen har det vært du og meg. Etter denne dagen har det vært vi to mot den kroniske sykdommen. Du har holdt min hånd under sykehusinnleggelser. Du har sett meg både i mine verste perioder og mine gode perioder. Du har vært mitt gode reisefølge frem og tilbake til Rikshospitalet (jeg tror vi begynner å bli litt lei den strekningen nå, hehe). Du er rett og slett en av de sterkeste personene jeg kjenner. Jeg er så stolt av deg. Jeg vet også at vår familie beundrer deg og din styrke. Jeg vet at min mor er evig takknemlig for at det er du som har «steppet inn i hennes plass» ved å være med meg på denne reisen. Jeg vet hun senker skuldrene når hun vet at du er med meg på sykehuset og i hverdagen ellers.

Jeg vil bare si tusen takk for at du er du Glenn. Du er en av mine største støttespillere, og jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skulle ha gjort uten deg. Jeg vet det ikke er lett å være pårørende til en med kronisk sykdom. Dette blogginnlegget er også en stor takk til dere andre pårørende. Jeg tror ikke dere er helt klar over hvor stor forskjell dere kan gjøre i den kronisk syke sitt liv<3

-Camilla<3

 

Facebook Comments

Kronisk sykdom som en «berg-og dalbane»

OSlo 12.10.2015 Foto: Siv Johanne Seglem /Dagbladet handikap og sex: Camilla Tjessem og kjæresten Glenn.

OSlo 12.10.2015 Foto: Siv Johanne Seglem /Dagbladet

I går var vi på Rikshospitalet for samtale med urolog om min nyrefunksjon. Jeg grudde meg til samtalen som var i vente. Jeg skrev et innlegg om det i går. Det innlegget kan du lese ved å trykke her. Jeg fikk nemlig vite for noen måneder siden at jeg hadde fått nedsatt nyrefunksjon. Det jeg tenkte da jeg fikk denne beskjeden var at det er noen som for alt. Dette fordi det har det vært mye den siste tiden for meg og min helsetilstand. I går skulle vi få svar på om jeg hadde fått ytterligere nedsatt nyrefunksjon eller ei.

Jeg har gått lenge og ventet på dette svaret. Jeg har fundert over hva som vil skjer om det blir et negativt svar, hva må de gjøre da? Hva må jeg igjennom da? Hva tenker Glenn? Hva med jobben min? Tankene har med andre ord løpt litt løpsk, og det har nok tatt litt på for kropp og sinn. Jeg er kjent for å bekymre meg litt for mye, men jeg tror at det er helt naturlig at slike tanker dukker opp.  Alle disse tankene og ventingen var vist forgjeves, for vet dere hva? Vi fikk en svært positivt tilbakemelding igår. Nyrefunksjonen er tilbake til normalfunksjon! Vi er så glade og takknemlige for det.

Den siste tiden har vært som en «berg-og dalbane» for min helsetilstand. Jeg kan ikke huske sist jeg var så mye frem og tilbake på Rikshospitalet etter jeg gikk over til «de voksnes rekke». Jeg er rett og slett ikke vant med så mange kontroller på så kort tid etter jeg gikk over til voksenavdeling på sykehuset. Nå er det forhåpentligvis lenge til neste sykehuskontroll. NÅ kan jeg puste lettet ut og senke skuldrene. Jeg er «friskmeldt». Jeg setter friskmeldt i hermetegn ettersom en kronisk sykdom er ikke noe jeg kan hive på dør eller si forsvinn. En kronisk sykdom er akkurat som en berg-og dalbane. Denne berg- og dalbanen har jeg vært på en stund nå. Man vet aldri helt når det kan snu og når det kan gå bra, men jeg er så takknemlig for at det gikk så bra denne gangen. Man lærer seg å leve med den kroniske sykdommen, og de gode og mindre gode stundene som hører til. Nå er jeg inne i en veldig god periode, og jeg krysser fingrene for at det kommer til å være slik fremover.

-Camilla

 

Facebook Comments

Jeg gruer meg..

Idag reiser vi avgårde til Rikshospitalet igjen. Denne gangen reiser vi Østover for å få svar på den nye GFR-testen av nyrene. På sist kontroll fikk jeg vite at jeg har nedsatt nyrefunksjon, og denne gangen skal jeg få vite om det er ytterligere nedsatt nyrefunksjon eller ei. Jeg har blandet følelser for samtalen som er i vente, men jeg må si at jeg gruer meg. Selv om man har vært på sykehus og kontroller utallige ganger, blir man aldri helt vant med det. Det er nok flere som kjenner igjen den følelsen. Jeg forventer det verste, og håper det beste. Krysser fingrene for at det blir den siste kontrollen på lenge, og at det ikke må settes igang nye tiltak på grunn av helsetilstanden min.

Det har nå vært en ny prosess med sykemelding og legeerklæringer for å komme seg til Rikshospitalet. Jeg blir heller aldri helt vant med alt som må ordnes før jeg kan reise avgårde på sykehuskontroll. Nå skal jeg faktisk sende hele 3 reiseregninger til pasientreiser når jeg kommer hjem. Med andre ord rundt. ca. 15 dokumenter skal sendes avgårde.

Jeg ordner dette, jeg kommer igjennom denne kontrollen også, og det skal bli godt å få det unnagjort. Men jeg er så takknemlig for at de følger meg nøye opp på Riksen.

 

OSlo 12.10.2015 Foto: Siv Johanne Seglem /Dagbladet handikap og sex: Camilla Tjessem og kjæresten Glenn.

OSlo 12.10.2015 Foto: Siv Johanne Seglem /Dagbladet.

-Camilla<3

Facebook Comments

«Takk for at du er her»

Det er noe jeg vil dele med dere, det traff meg midt i hjertet. Som jeg har skrevet om før er jeg likeperson i Norilco. Dette vil da si at jeg går på besøk og/eller er i kontakt med andre mennesker i nokså lik situasjon som meg. Det er ikke til å legge skjul på det å få stomi kan oppleves som en stor omveltning, og en helt ny situasjon. Selv som 13-åring måtte jeg reopereres å få stomi nr. 2 igjen, og jeg har hatt utallige innleggelser og sykehusbesøk. Med dette kan jeg på et vis sette meg inn i situasjonen til den nyopererte. Jeg har besøkt mennesker som føler at livet har blitt snudd på hode, ettersom at de nå har fått stomi. Dette synes jeg er helt naturlige følelser å ha som nyoperert. Det å få en pose på magen er en ny livssituasjon som må tilpasses.

Jeg vil også få frem at jeg flere ganger har opplevd at samme personene er mer positive til den nye livssituasjonen etter noen uker. De har gjerne begynt å se litt lysere på tilværelsen, og begynt å tilpasse seg den nye hverdagen. Flere begynner etterhvert å tenke mer på mulighetene, og mindre på begrensningene et liv med stomi kan gi. Det er viktig å forsøke å finne løsninger på utfordringene man kan møte på. Det er gode telefoner å få eller ta. Naturligvis blir man møtt med flere spørsmål både pr.telefon og når man er på besøk hos en nyoperert. Noen ganger har jeg lange telefonsamtaler eller lange besøk, hvor jeg får dele både hyggelige, sterke og rørende samtaler med andre. Her om dagen fikk jeg tilbakemeldingen: «Takk for du er her». Det traff meg midt i hjertet. Det er en god tilbakemelding å få. Mitt svar at det både er veldig hyggelig og givende for meg å få lov til å være til stede ved behov.

Dette viser igjen at likepersonstjenesten i Norilco og medmenneskelighet er gull verdt! Jeg vil poengtere igjen at likepersoner i Norilco har taushetsplikt.

<3

IMG_5016

-Camilla<3

Facebook Comments

Foredrag for sykepleiere i stomiomsorg

IMG_5070

Nå sitter jeg i hotellsenga og tenker over dagen som har vært. Dagen har gått litt i ett, så jeg må si det var helt herlig å dumpe ned i senga nå. Etter å ha vært på kveldsvakt i går, opp tidlig i dag og 4 timer i bil, sto foredrag for tur. Jeg har nemlig holdt foredrag for SIS idag (sykepleiere i stomiomsorg), på fagseminaret deres i Lillestrøm. Dette var en spennende gruppe å holde foredrag til. Foredraget inneholdt et vidt spekter av mitt liv med to poser på magen. Med andre ord så inneholdt dette foredraget litt om alt. Fra min bakgrunnshistorie, til mitt liv med to poser på magen, tanker/erfaringer som pasient på sykehus, og tilslutt snakket jeg noe om min bacheloroppgave om sykepleie og stomi. Det er første gang jeg har holdt et foredrag som har inneholdt så mange temaer. Det var noe utfordrende å få inn alt i et foredrag på 1 time, men jeg tror det gikk fint. Jeg fikk øye på at publikum uttrykket flere følelser som latter, smil, noen ble rørt og noen nikket. Dette tar jeg som et godt tegn, og dette viser også at temaet livet med stomi kan være interessant å høre på. Jeg ønsket å holde dette foredraget for å blant annet få frem at livet med stomi/sjeldne diagnoser kan bringe med seg utfordringer, men at det livet også er veldig bra! Som det kom frem i foredraget så er det ikke bare de negative minnene som sitter igjen etter sykehusinnleggelser. Jeg husker de gode minnene som «de små tinga», latteren og gleden som helsepersonellet kom med.

Jeg vil si takk for at dere ønsket at jeg skulle holde foredrag for dere. Det var kjempegøy å se så mange kjente mennesker. Jeg traff til og med min tidligere stomisykepleier og helsepersonell fra barneposten jeg tilhørte på Riksen. Glenn var med meg i dag også, det er jeg så takknemlig for. Det er godt å ha med et så støttende reisefølge.

Jeg må si at jeg er litt sliten. Så nå er det bare senga og TV resten av kvelden. Årsmøte med Norilco ungdom står for tur i morgen tidlig.

Ha en fin helg alle sammen.

-Camilla<3

12992806_10156932751620725_1990773319_n

Facebook Comments